Av NTB-Gitte Johannessen

Styve begynte med å tegne bikkja som var bekymret for fuglehundinfluensa , redd hostende pekingesere og hamstret bæsjeposer, før han lot hovedkarakterene – en noe selvbiografisk far og hans unge sønn – entre rutene.

– Jeg hadde ikke tenkt å ta i det. Det var ikke gøy. Det var en fase hvor det ikke var lov å le av viruset, vi er fortsatt litt der og det er ikke morsomt i seg selv. Og jeg var bekymret selv og følte ikke for å tulle med det, oppsummerer serieskaperen overfor NTB.

Men så satt strilen, som har gjort nordlending av seg, og så på TV og merket at han reagerte på å se folk som tok hverandre i hånden og klemte hverandre. Da innså Styve at han måtte sende sine karakterer gjennom den samme, nye virkeligheten.

– Karakterene i «Dunce» kunne ikke fortsette slik de – vi – pleide. For de skal leve parallelt med oss, sier Styve.

Snart apokalypse

Stripene er allerede å se i Klassekampen og på engelsk på Instagram , noe Styve er glad for – siden han anser dem som aktuelle kommentarer. Og i august utkommer stripene samlet i boken «Apokalypse snart» – der koronaviruset henger som en ond, rød planet over far og sønn på omslaget.

– Jeg har alltid sett katastrofefilmer hjemme, ekspertene sier det er en lettelse å møte det man frykter. Når en karakter utsettes for press, kommer det sanne ansiktet fram, sier Styve.

Men i «Dunce» handler det om hverdagslige ting – som at far og sønn skal se «Outbreak» eller «Extinction» på Netflix, hvorfor en konsertopplevelse på Facebook egentlig ikke er så annerledes enn å gå på Øya, eller hvordan faren sitter og ser en brøddeig heve der han – i likhet med sin skaper – har hjemmekontor.

– Jeg har tegnet på fulltid hjemme i to år og det er nok en læring for mange i å holde ut med seg selv og sin familie, sier Jens K. Styve. Han har til nå begått 700 striper med «Dunce» og medgir at ideene dumper sjeldnere ned enn i starten.

– Går jeg ut med hunden kan det komme en idé eller to. Som i dag tidlig, da hunden ville hilse på en annen hund i et hus vi gikk forbi, men ikke fikk lov av meg og i stedet tisset en beskjed til sin hundevenn. Da blir jeg glad, sier Styve.

– Den nye hverdagen

– Som serieskaper baserer jeg meg på ting som skjer i hverdagen. Korona er den nye hverdagen, sier Therese G. Eide, kjent for «Intet nytt fra hjemmefronten».

Kalt en illustrert mammablogg om livet med tre små sønner – der to nå er i barnehagealder og en går i andre klasse, bruker hun Instagram til å nå ut med sine betraktninger. Det ble det både tegneseriestriper i aviser og blader av, som publiseres parallelt – og til høsten melder altså «Koronadagbøkene» seg.

– Selve dagboken begynte jeg å tegne et par måneder etter at tvillingene kom. Mange rare situasjoner oppsto, og for meg var det en måte å heve blikket på – se humoren i situasjonene – når jeg fikk tankene ned på papiret.

Eide lager serien fortløpende, hun griper tak i det som skjer – og noterer på mobilen med penn. Etter at ungene er lagt er det tid for å tegne fram dagboken. Samtidig er hun i full jobb med å lage «Intet nytt fra hjemmefronten»-striper til avisene.

Da koronaviruset meldte seg, hva tenkte hun? Therese G. Eide svarer at det er en menneskelig respons å bruke humor i ekstreme situasjoner.

– Jeg balanserer det med alvor, mine egne følelser – som til dels er panikk. Med så små barn må jeg samtidig være bevisst på at jeg ikke kan rives helt med, at jeg må vise at jeg har tro på at det går. Å lage en slik oppdatering har gitt struktur på dagen.

Første i februar
For hun legger ikke skjul på at koronasituasjonen har påvirket familien hennes: To voksne som jobber hjemmefra og med barnehage og skole etter hvert stengt. Eide tegnet til og med en stripe om i hvilken grad man kan tillate seg å spøke om korona.

Den første betraktningen hennes kom i februar. I begynnelsen var det dette med å vaske hendene. Hun ble en «manisk håndvasker» på hjemmebane, medgir hun. Da skolene stengte ble det daglige oppdateringer med fokus på det helt nære.

Naturligvis ble det tegning av at tvillingsønnene vendte tilbake til barnehagen – marsjerende av gårde som (bokstavelig talt) en romersk kohort. Rødhette får ikke komme inn til bestemor og ulven fordi de er i risikogruppen, begge to. Og hun har reflektert over det å tegne kontra å være en sykepleierhelt, med teksten «følelsen av å ha en ikke-samfunnsviktig jobb».

– Dagboken går mer på meg selv enn ungene. Man kommer så nært på sine egne følelser. Nå tegner jeg mine reaksjoner på strømningene jeg ser for eksempel i sosiale medier. Som hvordan hjemmeskoler har fungert, der jeg laget et typegalleri med ulike foreldre. Eller at hele Norge synger. Dette kollektive som skjer når vi føler behov for å være en del av et fellesskap.